Det Norske Akademis Ordbok

overhørig

overhørig 
adjektiv
BØYNINGoverhørig
UTTALE[å:`vərhøri]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk overhörich, avledet av overhoren 'ikke høre'; jf. suffikset -ig
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
sitte (noe) overhørig
litterært
 ikke ta hensyn til (noe)
; ikke bry seg om (noe)
; neglisjere
  • [junkeren] sad kongens befaling overhørig
     (J.S. Welhaven Samlede Skrifter VII 131)
  • [departementssjefen] havde mundtlig givet ham tilladelsen til at sidde ordren overhørig
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider IV 216 1917)
  • [Jan Masaryks] død var en protest som ingen kan sitte overhørig, et fortvilelsens budskap til den demokratiske verden
     (Verdens Gang 11.03.1948/1)
  • den neste mulighet for regjeringen etter at fellende dom var et faktum, var å sitte dommen overhørig, nekte å bøye seg for den
     (Jens Arup Seip Utsikt over Norges historie 2 248 1981)