Det Norske Akademis Ordbok

osman

osman 
substantiv
BØYNINGen; osmanen, osmaner
UTTALE[åsma:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tyrkisk, etter personnavnet Osman I (1259–1326), navn på grunnleggeren av det tyrkiske sultandynastiet, som varte fra begynnelsen av 1300-tallet og frem til første verdenskrig
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
 tyrker som tilhører Det osmanske rike
SITATER
  • osmanerne var ifærd med at bøie sig og stryke flaget
     (Sven Elvestad Aar og dag 90 1913)
     | jf. stryke flaggget
  • år 1453 inntaes Konstantinopel av de tyrkiske osmaner, og det østromerske rike (Bysants) går ut av historien
     (Egil A. Wyller Lyset fra Bysants 180 1996)