osman
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; osmanen, osmaner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
osmanen
ubestemt form flertall
osmaner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[åsma:´n]
ETYMOLOGI
fra tyrkisk, etter personnavnet Osman I (1259–1326), navn på grunnleggeren av det
tyrkiske sultandynastiet, som varte fra begynnelsen av 1300-tallet
og frem til første verdenskrig
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
tyrker som tilhører Det osmanske rike
SITATER
-
osmanerne var ifærd med at bøie sig og stryke flaget| jf. stryke flaggget
-
år 1453 inntaes Konstantinopel av de tyrkiske osmaner, og det østromerske rike (Bysants) går ut av historien