Det Norske Akademis Ordbok

orv

orv 
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; orvet, orv
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
orvet
ubestemt form flertall
orv
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[årv]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt orf
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
 skaft på ljå
; ljåorv
 | jf. langorv, stuttorv
SITATER
  • en høstmand hænger op sit orv til næste aar
     (Herman Wildenvey Fiken av Tistler 86 1925)
  • [de] stikker piggen på ljåen inn i orvet
     (Sigurd Hoel Veien til verdens ende 184 1933)
  • [han har] brukket det siste ørvet sitt og må avbryte slåttonna
     (Roy Jacobsen De usynlige 11 2013)