ornere
verb
MODERAT BOKMÅLornerte, ornert, ornering 
preteritum
ornerte
perfektum partisipp
ornert
verbalsubstantiv
ornering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[årne:´rə]
ETYMOLOGI
fra fransk orner, av latin ornare 'utstyre, smykke'
BETYDNING OG BRUK
mest kunsthistorie
smykke, pryde (særlig med ornamenter e.l.)
SITAT
-
en svær, rikt orneret spydspiss(Nordisk kultur XVI 30)