Det Norske Akademis Ordbok

oreigning

oreigning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; oreigningen, oreigninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
oreigningen
ubestemt form flertall
oreigninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[o:`ræigniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nynorsk oreigning, verbalsubstantiv til oreigne 'ekspropriere', avledet med suffikset -ing; jf. or 'av, fra' og dialektalt eigne 'ta i eie, annektere'
BETYDNING OG BRUK
jus, administrasjon
 ekspropriasjon