Det Norske Akademis Ordbok

ore

Likt stavede oppslagsord
ore 
substantiv
BØYNINGen; oren, orer
UTTALE[o:`rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dialektal form av arde, jf. gammelsvensk arþa 'sammenvridd vidjehank, selestropp', svensk dialekt ala, åla, åldra
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 flatt stykke av lær (eller jern) med hull i den ytterste enden, til å feste skåk til hestesele (ved hjelp av orepinne)
 | jf. drått
SITAT
  • til slutt fikk [han] puttet selapinnen i det vesle holet i ora
     (Mikkjel Fønhus Halling-Svarten 26 1975)