ordkløver
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; ordkløveren, ordkløvere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ordkløveren
ubestemt form flertall
ordkløvere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd kløver;
etter tysk Wortklauber, til klauben 'nappe; pusle med ubetydeligheter'; jf. også hårkløver og ordkløveri
BETYDNING OG BRUK
person som (i diskusjon e.l.) gir en spissfindig fortolkning
av ordene
| jf. hårkløver
SITAT
-
slåsskjempen og ordkløyveren [Cyrano de Bergerac](Knut Stene-Johansen Forføreren 50 2011)