orant
substantiv
BØYNINGen; oranten, oranter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
oranten
ubestemt form flertall
oranter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ora´nt]
ETYMOLOGI
fra latin orans (genitiv orantis) 'person som
ber', presens partisipp av orare 'be'
BETYDNING OG BRUK
kunsthistorie
figur fremstilt i bønnestilling, gjerne med armene hevet
; adorant
SITAT
-
forskjellige uttrykk for kristelig demonstrasjon, som når han [dvs. Kontantin] f. eks. på en av Roms offentlige plasser lar sig fremstille med korset, når han på myntpregene avbildes som kristelig orant