Det Norske Akademis Ordbok

oppdager

oppdager 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; oppdageren, oppdagere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
oppdageren
ubestemt form flertall
oppdagere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[å`pdagər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av oppdage med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som oppdager eller har oppdaget noe (især et land e.l.)
 | jf. oppdagelsesreisende
EKSEMPEL
  • Amerikas oppdager
SITATER
  • det er ingen teatralsk opdager med gnistrende glugger, forlorne panderynker og en ildsprutende tandgar
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 66)
     | teatralsk eventyrer
  • han var blitt så betatt av [de gamle manuskriptene] som hadde kommet ham for øye, at han vilde oppsøke deres oppdager
     (Wilhelm Munthe Litterære falsknerier 73 1942)
  • de to områdene på jordkloden som ennå hadde motstått alle oppdagere
     (Carl Emil Vogt Fridtjof Nansen LBK 2011)
     | Nord- og Sydpolen
2 
om eldre forhold
 oppdagelsesbetjent
SITAT
  • en baade videnskabelig og praktisk, fortræffelig utdannet opdager
     (Stavanger Aftenblad 03.01.1916/12 Stein Riverton)
     | fra kjellerføljetongen «Tindebestigerklubben»