Det Norske Akademis Ordbok

obstinat

obstinat 
adjektiv
BØYNINGobstinat
UTTALE[åbstina:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin obstinatus, perfektum partisipp av obstinare 'være stri, hardnakket'; jf. obsternasig
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 stivsinnet
; egensindig
; gjenstridig
SITAT
  • jf.
     
    han hevet stemmen, slik som han gjorde mot obstanate middelskoleelever
     (Jens Bjørneboe Blåmann 74 1959)
2 
musikk, sjelden
 ostinat
SITAT
  • best var siste sats [av sonaten] med en viss linjeflukt og med en intens obstinat rytme
     (Verdens Gang 19.09.1950/8)