obo
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; oboen, oboer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
oboen
ubestemt form flertall
oboer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[obo:´]
ETYMOLOGI
via italiensk oboe, fra fransk hautbois 'høytklingende treverk'
BETYDNING OG BRUK
musikk
treblåseinstrument som (til forskjell fra klarinett) ikke har munnstykke, men dobbelt
rørblad
SITATER
-
oboens sorgmuntre klukk
-
[han] spiller melankolsk finsk samtidsmusikk på sin obo
-
orkestrene [på 1700-tallet] var små og var forsynt med relativt flere oboer og basuner enn i moderne orkestre(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)