Det Norske Akademis Ordbok

obo

obo 
substantiv
BØYNINGen; oboen, oboer
UTTALE[obo:´]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via italiensk oboe, fra fransk hautbois 'høytklingende treverk'
BETYDNING OG BRUK
musikk
 treblåseinstrument som (til forskjell fra klarinett) ikke har munnstykke, men dobbelt rørblad
SITATER
  • oboens sorgmuntre klukk
     (Helge Lund Det blir et kort opphold 22 1978)
  • [han] spiller melankolsk finsk samtidsmusikk på sin obo
     (Tom Henning Dalbak Spinn 162 2000)
  • orkestrene [på 1700-tallet] var små og var forsynt med relativt flere oboer og basuner enn i moderne orkestre
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)