oblig
substantiv
BØYNINGen; obligen, obliger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
obligen
ubestemt form flertall
obliger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[å´blig]
ETYMOLOGI
forkortet form av obligatorisk, substantivert
BETYDNING OG BRUK
muntlig
obligatorisk studentoppgave
SITAT
-
vi forsøker å gjøre ferdig obliger så vi kan gå opp til eksamen(Universitas 2005/nr. 15 LBK)