nobilitet
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; nobiliteten, nobiliteter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
nobiliteten
ubestemt form flertall
nobiliteter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[nobilite:´t], [nåbilite:´t]
ETYMOLOGI
fra fransk nobilité, av latin nobilitas (genitiv nobilitatis)
BETYDNING OG BRUK
1
adel
; høyadel
SITATER
-
støte eller krenke den oppblåste nobiliteten
-
de store nobilitetene satt ennå på sine befestede borger, de hadde sine hærer(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
2
sjelden
SITAT
-
en rekke «nobiliteter» fra Samferdselsdepartementet og Luftfartsdirektoratet var innbudt(Sunnmørsposten 1968/130/5/3)