Det Norske Akademis Ordbok

navngi

navngi 
verb
BØYNINGnavngivning, navngivelse
BETYDNING OG BRUK
1 
gi navn
; sette navn på
SITATER
  • mange tror … at dåpen er nødvendig for å få et navn, men navngivningen har egentlig ingenting med dåpsritualet å gjøre
     (Erik Lundesgaard Skikk og bruk LBK 2005)
  • den fine jenta som jeg … ikke ante hva het, og … bare navnga … etter en eller annen assosiasjon som hun vekket i meg
     (Atle Sperre Hermansen Vikariatet LBK 2008)
1.1 
betegne
 | jf. navn
SITAT
  • Bernhard kjenner skammen, han navngir den og kriger mot den ved å besverge den
     (Finn Skårderud Uro LBK 1998)
2 
oppgi navnet på
; nevne
SITATER
  • de fangne skal navngive de øvrige
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 319 1873)
  • emigrere vitnet og vitnets familie til et ikke navngitt, nøytralt naboland
     (Jens Bjørneboe Før hanen galer 203 1952)
  • han navngir ikke kvinnene som sendte bud etter ham
     (Britt Karin Larsen Som steinen skinner LBK 2011)
2.1 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
navngitt
 som noen har oppgitt navnet til
; som man kjenner navnet til
EKSEMPEL
  • en navngitt person
SITATER
  • beskyldninger som [Jon Michelet] i Den drukner ei som henges skal retter mot en navngitt avis
     (Bjørn Carling Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år 187 1976)
  • pengeutpressere gjemte barna sine og anklaget navngitte, velhavende jøder for å ha bortført dem
     (Trond Berg Eriksen Den usynlige død og andre essays 131 1986)
  • tyskerne satte i gang jakten på to navngitte menn, som de mente hadde ansvaret for eksplosjonen
     (Arnfinn Haga Nødlanding LBK 2010)
3 
refleksivt
 
navngi seg
 oppgi navnet sitt
EKSEMPEL
  • barn og unge oppfordres til å ikke navngi seg på internett