navngi - Det Norske Akademis ordbok

navngi

verb

MODERAT BOKMÅLnavngivning, navngivelse

verbalsubstantiv

navngivning, navngivelse

FULL BOKMÅLSNORM

BETYDNING OG BRUK

gi navn

; sette navn på

SITATER

mange tror … at dåpen er nødvendig for å få et navn, men navngivningen har egentlig ingenting med dåpsritualet å gjøre

(Erik Lundesgaard Skikk og bruk LBK 2005)
den fine jenta som jeg … ikke ante hva het, og … bare navnga … etter en eller annen assosiasjon som hun vekket i meg

(Atle Sperre Hermansen Vikariatet LBK 2008)

1.1

betegne

| jf. navn

SITAT

Bernhard kjenner skammen, han navngir den og kriger mot den ved å besverge den

(Finn Skårderud Uro LBK 1998)

oppgi navnet på

; nevne

SITATER

de fangne skal navngive de øvrige

(Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 319 1873)
emigrere vitnet og vitnets familie til et ikke navngitt, nøytralt naboland

(Jens Bjørneboe Før hanen galer 203 1952)
han navngir ikke kvinnene som sendte bud etter ham

(Britt Karin Larsen Som steinen skinner LBK 2011)

2.1

i adjektivisk perfektum partisipp

navngitt

som noen har oppgitt navnet til

; som man kjenner navnet til

EKSEMPEL

SITATER

beskyldninger som [Jon Michelet] i Den drukner ei som henges skal retter mot en navngitt avis

(Bjørn Carling Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år 187 1976)
pengeutpressere gjemte barna sine og anklaget navngitte, velhavende jøder for å ha bortført dem

(Trond Berg Eriksen Den usynlige død og andre essays 131 1986)
tyskerne satte i gang jakten på to navngitte menn, som de mente hadde ansvaret for eksplosjonen

(Arnfinn Haga Nødlanding LBK 2010)

refleksivt

navngi seg

oppgi navnet sitt

EKSEMPEL