narr - Det Norske Akademis ordbok

narr

substantiv

BØYNINGen; narren, narrer

UTTALE[nar:]

ETYMOLOGI

fra tysk Narr, av uviss opprinnelse; jf. narre

BETYDNING OG BRUK

især om eldre forhold

komisk utkledd person som skal more folk

| jf. hoffnarr

EKSEMPEL

SITAT

nå vil han selv bli narr, ha narrens frisprog og narrens kappe

(Lorentz Eckhoff William Shakespeare 26 1939)

narraktig person

; person som man driver gjøn med

SITATER

jeg vil ikke leve i folkesnak som en nar

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 287)
de presterne som dere ogsaa gjorde til narrer

(Sigrid Undset Husfrue 105 1921)
han gjorde seg til narr for hele bygda

(Line Baugstø Skulle du komme tilbake 225 2000)

UTTRYKK

gjøre narr (av noen)

håne, spotte (noen)

han hadde ikke hug til andet end at gjøre nar af folk

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 209 1879)
du må ikke tænke at gjøre nar af mig

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 280)
å, frøkenen skal ikke sidde og gøre nar

(Henrik Ibsen Rosmersholm 121 1886)
jeg har alltid sett på det som en velsignelse at ingen i familien irettesatte eller kjeftet på oss som stammet. Ingen gjorde narr eller lo

(Lars Petter Sveen Kunsten å stamme – uten at noen merker det 110 2022)

holde (noen) for narr

drive gjøn med (noen)

; gjøre (noen) til latter

[han] var umaadelig dum, og blev af alle holdt for nar

(Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 332)
jf.

Dovregubben: «Hoftrold, bind ham min søndagshale på.» Peer Gynt: «… Vil I gøre mig til nar»

(Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 74)