Det Norske Akademis Ordbok

monse

monse 
verb
MODERAT BOKMÅLmonset, monset, monsing
preteritum
monset
perfektum partisipp
monset
verbalsubstantiv
monsing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[må`nsə]Uttale-veiledning
VARIANTmånse
ETYMOLOGI
fra svensk månsa 'tale hemmelig språk; tale månsing', se månsing
BETYDNING OG BRUK
1 
slang, nå sjelden
 fortelle
; nevne
SITAT
  • jenta hadde gitt ham streng ordre om ikke å monse navnet
     (John Ege Paranoia 33 1985)
2 
slang, nå sjelden
 angi
; sladre på
SITATER
  • hu har monsa, ser’u
     (Jens Bjørneboe Den onde hyrde 202 1960)
  • jeg kunne kanskje tenke meg å monse Hermann
     (Jon Michelet Hvit som snø 76 1980)