Det Norske Akademis Ordbok

mon

mon 
adverb (spørrepartikkel)
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mån:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
opprinnelig presens av hjelpeverbet monne og tidligere bare forbundet med infinitiv som i denne betydningen
BETYDNING OG BRUK
1 
brukt sammen med infinitiv av verbet tro
 | jf. tro, monstro
UTTRYKK
mon tro
uttrykker uvisshet om innholdet i utsagnet det står foran eller etter
  • når reiste de, mon tro?
  • mon tro, det kan være sundt?
     (Henrik Ibsen En folkefiende 3 1882)
  • montro, hvad de vilde svare, Christie og de gammelkare’
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 55)
  • hvem montro den gamle herre kan være
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 408)
  • «Hvor er kjeledressen min?» spurte Ida. «Nå skal vi se,» sa tante Petra. «Jeg synes så tydelig at jeg har sett den et sted, men hvor var det hen, mon tro? Dere får hjelpe meg å lete.»
     (Anne-Cath. Vestly Ole Aleksander på farten 97 1954)
  • mon tro om jeg får se Ludvigsen igjen, Ludvigsen min venn
     (Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen Knutsen & Ludvigsen. Alle sangene 23 2015)
     | i «Savnevise»
2 
litterært, brukt for å uttrykke tvilende, usikkert spørsmål
 | jf. skal tro og tro (særlig i slutten av en setning)
SITATER
  • mon ei folk paa gaarden er?
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 101)
  • mon der ikke er nogen arvelig galskab i familjen
     (Henrik Ibsen En folkefiende 170 1882)
  • hvad mon der flagges for?
     (Knut Hamsun Rosa 21 1908)
  • kommer vognen ikke snart mon
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker I 183)
  • men mon om ikke Snorre så hadde spilt sitt eget spill, den gangen, for å lokke Bjørn i en felle?
     (Vera Henriksen Runekorset 181 1986)