merovinger
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; merovingeren, merovingere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
merovingeren
ubestemt form flertall
merovingere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[merovi´ŋ:ər]
ETYMOLOGI
via fransk mérovingien, fra senlatin Merovingi (flertall),
til navnet på den (uhistoriske) stamfaren Merovech
BETYDNING OG BRUK
mest om forhold i tidlig middelalder
medlem av en frankisk høvdingslekt som hadde kongemakten
i århundrene etter folkevandringstiden (frem til år 751)
| jf. karolinger
SITATER
-
hammerslagene … af byzantinerne, af habsburgerne, merovingerne, som sammensnedkrede den gamle jordkurvvogn(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,1 358)
-
de gamle basilikaer fra merovingernes og karolingernes dager(A-magasinet 19.03.1932/12 Eivind S. Engelstad)
-
[fra Wien førte Mark Aurel] sin krig – sin eneste – mot merovingerne