Det Norske Akademis Ordbok

meritt

meritt 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; meritten, meritter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
meritten
ubestemt form flertall
meritter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[meri´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk mérite, av latin meritum, til verbet merere 'fortjene'
BETYDNING OG BRUK
1 
mest i flertall
 fortjenstfull(e) handling(er)
; bedrift(er)
; fortjeneste(r)
SITATER
  • som under mikroskop en luus til elefant sig høiner: saa voxer den merit ved blus, som ingen ellers øiner
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III,1 391)
  • spøkefullt
     
    naar en har danset og sjauet med herrerne …» som du har gjort inat, burde en ung pige være tilfreds med sine meriter!
     (Jonas Lie Kommandørens døttre 79 1886)
  • adelskap skaffet [Shakespeare] sig først gjennem sine meritter
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 212 1939)
  • folk som … overgikk hverandre i å skryte av gamle meritter
     (Tove Nilsen Øyets sult 83 1993)
  • hun stod på podiet med beina skjelvende inne i langbuksene og [visste ikke] hvordan hun skulle presentere seg selv. Hun hadde ingen meritter
     (Wenche-Britt Hagabakken Zürich 28 2006)
2 
særlig ironisk
 gale streker
; forbrytelser
SITATER