matrikkel
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; matrikkelen, matrikler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
matrikkelen
ubestemt form flertall
matrikler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[matri´k:(ə)l]
ETYMOLOGI
fra senlatin matricula 'fortegnelse (over soldater)', avledet
av matrix 'moderstamme, grunnstamme'
BETYDNING OG BRUK
1
fortegnelse
; register
2
administrasjon
offentlig register over fast eiendom i et land (tidligere
over faste jordeiendommer)
SITATER
-
et postvæsen indførtes i Norge, ligesom og, til grund for skattevæsenet, en matrikul eller grundskyld(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,2 272)
-
etter at Norge fikk sin første matrikkel i 1665, ble skattegrunnlaget revidert og skatten mer likelig fordelt etter størrelsen på bruket