Det Norske Akademis Ordbok

marmorere

marmorere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLmarmorerte, marmorert, marmorering
preteritum
marmorerte
perfektum partisipp
marmorert
verbalsubstantiv
marmorering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[marmore:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk marmorieren, fra latin marmorare, grunnbetydning 'overtrekke med marmor'; se også marmorering
BETYDNING OG BRUK
mest i perfektum partisipp og som verbalsubstantiv
 male, farge som marmor, med marmorets årer og tegninger
EKSEMPLER
  • et marmorert bokbind
  • marmorert papir
  • marmorerte veggplater
SITATER
  • overført
     
    man kliner ind, lig kidt i revnet bræt, til [visen] blir fed nok, spækket, marmoreret
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 10 1873)
  • det marmorerte papiret kom fra Østen over Venezia
     (Trond Berg Eriksen Sør for Alpene, nord for Po 356 1997)
  • vanligvis marmoreres det på våt grunnmaling – vått i vått – men her må Sjur ha marmorert på tørr grunnmaling
     (Harald Kristian Jære og Tore Sneve Sjur Jamtseter 28 2016)
  • det er ti bind, og utenpå er de helt like, bundet i imitert selskinn og med marmorert forsats
     (Lars Elling Fyrstene av Finntjern 86–87 2022)
     | jf. forsats