malkonduite
substantiv
BØYNINGen; malkonduiten 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
malkonduiten
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[malkåndu-i`t:ə]
ETYMOLOGI
fra fransk malconduite, sammensatt av mal 'dårlig,
mis-' og conduite 'oppførsel, opptreden, manerer'; se konduite
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden
mangel på konduite
; taktløs opptreden
SITATER
-
[om det var slikt som] drev overjægeren til at slaae til med sit sværd, saa var jo dog dette den høiste [sic] grad af malconduite(Henrik Wergeland Samlede Skrifter V,2 73)
-
diskretion, malkonduite, vilkaarlighet og myndighetsmisbruk [ligger] hverandre intetsteds saa nær som her [dvs. i politiets håndtering av prostitusjonssaker](Aftenposten 23.12.1927/6)