luske - Det Norske Akademis ordbok

luske

verb

BØYNINGlusket, lusket, lusking

UTTALE[lu`skə]

ETYMOLOGI

fra middelnedertysk luschen 'ligge på lur (især på jakt)'

BETYDNING OG BRUK

bevege seg mest mulig lydløst og forsiktig (for ikke å bli oppdaget, oftest i en eller annen lumsk hensikt eller av skamfullhet)

; snike seg

EKSEMPEL

SITATER

nu lusker [hunden] i gaarden

(Jørgen Moe Samlede Skrifter I 386)
skamfuld som en hund lusked han igen af gårde

(Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 127 1874)
skamfuld og uden at se op luskede han af

(Alexander L. Kielland Fortuna 293 1884)
et snes aar havde denne indflyttede svenske lusket om

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 204)
[ulvene] kom snart luskende

(Otto Sverdrup Nyt Land II 170 1903)
utenfor Konstantinsbuen … lusket nogen forfrosne prospektkortsælgere

(Sigrid Undset Jenny 365 1911)
Okine, som hadde en lang kniv med et underlig vridd hornskaft i den ene haand og en blytamp i den anden lusket bak dem

(Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 82)
det skulde da vel aldrig være madam Salvesen han gaar her og lusker efter

(Vilhelm Krag Baldevin 55 1925)
dialektalt

han kunde søke ind i en av setrene og løske efter en matbit

(Johan Bojer Folk ved sjøen 266 1929)
jeg gikk meg vill flere ganger, inne i bygningen … og måtte luske tilbake den veien jeg var kommet

(Atle Sperre Hermansen Vikariatet LBK 2008)
en rev lusker rundt nederst i hagen

(Tina Åmodt Den andre moren 226 2023)