lue - Det Norske Akademis ordbok

lue

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; luen / lua, luer

genus

maskulinum / femininum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

luen / lua

ubestemt form flertall

luer

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[lu:`ə]

ETYMOLOGI

samme ord som norrønt lúfa 'tykt og tett hår'

BETYDNING OG BRUK

(tettsittende eller flatt, lavt) hodeplagg uten brem, eventuelt med skygge over pannen

; hue

| jf. duskelue, skyggelue, studentlue, topplue, uniformslue og hatt

SITATER

han er stillferdig og beskjeden, bukker dypt for Jomfru Jahr og Evensen, stiller sig ved døren med luen i hånden

(Oskar Braaten Den store barnedåpen 99 1925)

| i sceneanvisning
under en hvit lue

(Dagbladet 1935/100/3/2)
vi skulle snart trekke på oss votter og luer

(Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)
jeg la armene rundt ham, lua hans luktet våt ull

(Kjersti Annesdatter Skomsvold Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg 74 2009)
jeg får en følelse av at jeg trenger en lue på hodet for å holde det sammen

(Beate Grimsrud En dåre fri LBK 2010)

UTTRYKK

stå med luen/lua i hånden

(måtte) gjøre seg liten, opptre underdanig (for å oppnå noe)

[foreldrene] sto ikke lenger med lua i hånda, men grep selvbevisst ordet når lekser og skoletur skulle diskuteres

(Inge Eidsvåg Den gode lærer i liv og diktning LBK 2005)
vi har ingen grunn til å stå med luen i hånden i verden, men det er pinlig når vi i nyrik selvgodhet tror vi er best i alt

(Kjell Arild Pollestad Anklaget 62 2011)

hilse til luen/hatten

se hilse