Det Norske Akademis Ordbok

landkjenning

landkjenning 
substantiv
ETYMOLOGI
annet ledd kjenning
BETYDNING OG BRUK
særlig sjømannsspråk
 det å få land i sikte (og dermed kunne avgjøre hvor man befinner seg)
EKSEMPEL
  • ha, få, ta landkjenning
SITATER
  • overført
     
    du laa der forladt af alle, mens livet svandt, og raabte mit navn som den sidste landekjending
     (Bjørnstjerne Bjørnson Over Ævne II 183 1895)
  • overført
     
    midt i de fortvivlede grublerier, … dukkede saa … den strand frem, der ialfald gav mig landkjending
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 387 1896)
  • [det begynte] at klarne, og vi fik landkjenning
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 104 1903)
  • alltid har jeg stått her på broen for å få den første landkjenning av Cuba
     (Øvre Richter Frich Boken om tobakk 48 1934)
  • allerede dagen efter landkjenning var de ved havnen hvor reisen kunne tiltredes
     (Jens Bjørneboe Hertug Hans 78 1972)
  • spøkefullt
     
    «landkjenning» eller andre fritidsbåtskader som følge av grov uaktsomhet
     (Gjengangeren 1984/166/10/3)
     | om å gå på grunn, treffe land
  • skvadronene fra «Victorious» og «Furious» hadde fått landkjenning utpå ettermiddagen
     (Alf R. Jacobsen Nikkel, jern og blod 173 2006)
  • som å være midt ute på havet uten landkjenning
     (Nils Gullak Horvei Følg meg 245 2012)