kjenning
substantiv
UTTALE[çe`n:iŋ]
VARIANTkenning
ETYMOLOGI
av norrønt kenning 'omskrivning', avledet av kenna 'oppkalle, gi (noe) navn etter (noe
(annet))'; omskrive (ord) med annet (ord); jf. kjenne
BETYDNING OG BRUK
litteraturvitenskap; i norrøn diktning,
især skaldediktning
poetisk, billedlig omskrivning (av et substantiv) ved
hjelp av to (sammensatte) substantiver, f.eks. sverdsvinger for kriger, havhest for skip
SITAT
-
jorden omtales hyppig i kenninger med betydningen «Odins elskede» eller «Odins hustru»