Det Norske Akademis Ordbok

kvine

kvine 
verb
MODERAT BOKMÅLkvinte eller kvein, kvint, kvining
preteritum
kvinte eller kvein
perfektum partisipp
kvint
verbalsubstantiv
kvining
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kvi:`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt hvína; samme ord som hvine
BETYDNING OG BRUK
1 
mest dialektalt, i allmennspråk til dels mer ekspressivt enn hvine
 hvine
SITATER
  • hujende, kvinende stormet ungeflokken fra trappen
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 259)
  • han kvinte
     (Bjørnstjerne Bjørnson På Guds veje 50 1889)
     | snakket i fistel
  • sagen kven
     (Johan Bojer Samlede verker IV 165)
  • dialektalt
     
    bredsledens meier kvistret og gvein over gruset
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt II (1957) 13)
  • dialektalt, overført
     
    motstanderne av filmkontroll [har fått] en talsmann som usedvanlig raskt får debatten til å gvine
     (Dagbladet 1969/265/6/4 Sigurd Evensmo)
  • stormen ulte og kven
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 159)
  • under hver slæde og under hver liden kælke med læs paa kven og skreg der
     (Peter Egge Trøndere 169 1898)
  • dialektalt
     
    Lasse hadde stått på så det gvein i dekka de første kilometrene utenfor bygrensa
     (Tore Tveit Balladen om Lasse og Live 7 1978)
  • det kven i motoren
     (Karl Ove Knausgård Min kamp 1 117 2009)
2 
mest muntlig, nå sjelden
 ynke seg, klynke på en pipende måte
SITATER
  • hun kven sakte
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 20 1923)
  • hun skrek vel bare, kvinte som en spurv
     (Magnhild Haalke Allis sønn 133 1935)