kvietiv
adjektiv
BØYNINGkvietivt, kvietive 
nøytrum
kvietivt
flertall
kvietive
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kvieti:´v]
ETYMOLOGI
jf. engelsk quietive, til quiet 'rolig, stille' og senlatin quietivus
BETYDNING OG BRUK
religiøst språk
som gjelder eller preges av kvietiv, dvs. noe som beroliger, trøster og trygger (særlig
i spørsmålet om frelse)
SITATER
-
hans impulsive og ikke særlig kvietive karakter(Bergens Tidende 20.10.1934/13)| rolige
-
oversettelser av tyske kvietive salmer(Vårt Land 18.11.1946/4)