kveile
verb
MODERAT BOKMÅLkveilet, kveilet, kveiling 
preteritum
kveilet
perfektum partisipp
kveilet
verbalsubstantiv
kveiling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kvæi`lə]
ETYMOLOGI
avledet av kveil
BETYDNING OG BRUK
1
særlig sjøfart
legge, ordne (tau) i kveil (på dekk, koffernagle e.l.
eller i hånden)
EKSEMPEL
-
kveile et tau
SITATER
-
[han] kveilet en kveil
-
jeg hadde bare kikket ned i kjettingkassa for å se hvordan kjetingene var kveilet. «Det var faen til kveiling!» sa jeg
-
over skuldrene hadde de kveilet så mye tau de klarte å bære(Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
UTTRYKK
kveile opp
samle, ordne i kveil
-
[han] kveiler op løperen efterhvert som den kommer inn
-
en enslig lyspære fra taket i en ledning kveilet opp på en krok(Vigdis Hjorth Snakk til meg LBK 2010)
-
grandonkel Truls [forsøker] å kveile opp en endeløs hageslange på en altfor liten trommel(Lars Elling Fyrstene av Finntjern 96 2022)
2
refleksivt
kveile seg
2.1
om levende vesen
rulle seg (sammen)
; slange seg
SITATER
-
[han] kveilet sig op på den smale benk i den lille kabys
-
[katten] kveiler seg sammen i fanget mitt
2.2
bevege seg som i en kveil eller spiral
; slynge seg
SITATER
-
over de umake tømmerhusene på Kirkestedet kveilet røyken fra tjærefet furuved seg opp av pipene
-
som et pulserende muldvarpsystem kveilet gatene seg etter terrenget
-
Glomma kveilet seg gjennom fylket(Victoria Kielland Dammyr 93 2016)