Det Norske Akademis Ordbok

kve

kve 
substantiv
BØYNINGen; kveen / kvea, kveer
UTTALE[kve:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig av norrønt *kvé, trolig til genitiv entall, nominativ og akkusativ flertall *kvéar av kví
BETYDNING OG BRUK
innhegning til samling av krøtter
SITATER
  • i nøytrum
     
    koen tygger drøv paa kveet
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 168)
  • de brød ned hele hafelden om kveen
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 141 1858)
     | jf. hagfell
  • taus Gunhild stod og talte ind gjed efter gjed i kveens grind
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter I 29)
  • se, derborte sel og kve
     (Henrik Ibsen Digte 27 1875)
  • i nøytrum
     
    smalemændene hadde flyttet grindene for gjødslingens skyld og laget nyt kvé
     (Hans E. Kinck Foraaret i Mikropolis 82 1926)
  • de fikk grisen lett inn i kvea igjen
     (Mikkjel Fønhus Halling‑Svarten 30 1975)
  • i nøytrum
     
    nå ser han at [geitene] er samlet i et lite kve, kanskje for melking
     (Britt Karin Larsen Himmelbjørnens skog LBK 2010)