kurtine
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kurtinen, kurtiner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kurtinen
ubestemt form flertall
kurtiner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kurti:`nə]
ETYMOLOGI
via fransk courtine 'forheng; voll', fra middelalderlatin cortina 'veggteppe, forheng;
alterbaldakin'
BETYDNING OG BRUK
på eldre befestningsverk
rettlinjet eller svakt knekket voll- eller murparti mellom
to bastioner
SITAT
-
østre kurtine mot Kongens gate [på Akershus](Aftenposten 1930/620/4/5)