kumpan
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kumpanen, kumpaner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kumpanen
ubestemt form flertall
kumpaner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kompa:´n]
ETYMOLOGI
av norrønt kumpánn, via middelnedertysk kumpan og gammelfransk compain, fra middelalderlatin companio, grunnbetydning 'person som man har brød sammen med, brødkamerat';
jf. kompanjong; trolig etter et germansk ord; jf. matros
BETYDNING OG BRUK
nedsettende
fyr
; kompis
; kamerat
SITATER
-
han havde altid nogle gamle kumpaner ude i bygden, som han besøgte
-
de kompaner som var hans venner i ungdommen
-
jeg [er ikke] noen litteraturens Marmeladov som trekker mine kumpaner med meg nedover
-
[han] hadde … sittet arrestert i fangeleiren Espeland nær Bergen, sammen med fem av sine illegale kumpaner(Arnfinn Haga Nødlanding LBK 2010)