Det Norske Akademis Ordbok

kultus

kultus 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; kultusen, kultuser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kultusen
ubestemt form flertall
kultuser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ku´ltus]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin cultus, til colere 'dyrke'; jf. kult og kultur
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 ordnet form for felles gudsdyrkelse
2 
religion
 kult
 | jf. dødskultus, solkultus, månekultus
SITATER
  • [kunstneriske uttrykk] sprang frem av magiens og religionens mektige handlingsverden, og hadde rituelle funksjoner i en kollektiv kultus
     (Lars Roar Langslet Når fuglen letter LBK 2006)
  • dette er solguden Apollon, som ble dyrket av grekerne i en kultus som … var mange tusen år gammel
     (Torgrim Eggen Jern LBK 2010)
  • Koranen og Bibelen er ikke bare kilder for tro og kultus innenfor tre verdensreligioner, det dreier seg om litterære og kulturelle koder med veldig breddevirkning
     (Klassekampen 30.07.2015/3)
3 
overført
 kult
 | jf. personkultus
SITATER
  • de [italienerne] driver en ivrig, men litt blek kultus av enhetsminderne
     (Hans E. Kinck Italienere (1926) 140)
  • i kultusen utenfor kirkerommet utgjør samme lille gutt [dvs. kronprins Olav] midtpunktet, som vanlig
     (Tore Rem Olav V. Den fremmede 52 2020)