kulse
verb
MODERAT BOKMÅLkulset, kulset, kulsing 
preteritum
kulset
perfektum partisipp
kulset
verbalsubstantiv
kulsing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ku`lsə]
ETYMOLOGI
avledet av dialektalt kul, av norrønt kul 'kuling, vind', til kala 'fryse'
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
kjenne kulde i kroppen
; ha, få kuldegysning(er)
SITATER
-
han hadde hold og kulsed
-
hun kulset over ordene hans
-
hun er varm, men hun kulser – forutanelsen sitter som en torn mellom skulderbladene hennes