Det Norske Akademis Ordbok

kruse

kruse 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkruste / kruset, krust / kruset, krusing
preteritum
kruste / kruset
perfektum partisipp
krust / kruset
verbalsubstantiv
krusing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kru:`sə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk krūsen
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
gjøre overflaten av (noe, særlig vann) krusete, småbølgende, rynkete e.l.
1.1 
gjøre (hår) krusete
1.2 
litterært
 sette (ansiktshuden, særlig omkring munnen) i en skjelvende, rykkende bevegelse
; gjøre rynkete
1.3 
refleksivt
 særlig om vannoverflate
 få en krusete, småbølgende overflate
; bli krusete, småbølgende
2 
særlig om hår
 være krusete
; falle på krusete vis
2.1 
sjelden
 virvle
; sveve
3 
gjøre krus (av noen)
; si komplimenter
; gjøre stas (av noen)
3.1 
mest dialektalt
 si komplimenter til, gjøre seg til for (noen, særlig for å oppnå noe)
1 
gjøre overflaten av (noe, særlig vann) krusete, småbølgende, rynkete e.l.
SITATER
1.1 
gjøre (hår) krusete
EKSEMPEL
  • kruse håret
SITAT
  • vinden klistrer silkekjolen hennes til kroppen, kruser øyevippene
     (Jenny Hval Perlebryggeriet LBK 2009)
UTTRYKK
kruse lær
fagspråk
 krisple
1.2 
litterært
 sette (ansiktshuden, særlig omkring munnen) i en skjelvende, rykkende bevegelse
; gjøre rynkete
SITATER
  • et surt smil krused hendes tykke mund
     (Amalie Skram Samlede Værker II 427)
  • hun ser på Helena mens munnen kruser seg i en slags avsky
     (Kari Bøge For alt jeg vet LBK 2000)
1.3 
refleksivt
 
kruse seg
,
kruses
 særlig om vannoverflate
 få en krusete, småbølgende overflate
; bli krusete, småbølgende
SITATER
  • slæggen kruset sig
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 63 1917)
     | ble ujevn i banen, krøllet seg opp i kantene
  • overført, om ansiktshud
     
    [den blanke, lyse, glatte overflaten] kruses av noget vondt og avskyelig
     (Sigurd Hoel Syndere i sommersol 134 1927)
  • [vannet] kruste sig
     (Gabriel Scott Skipper Terkelsens levnetsløp 116 1935)
  • tjønnet ligger foran oss og kruser seg svakt i solgangsvinden
     (Johannes Dahl Drømmen om vidda 31 1953)
  • likesælt blikk ut på sundet som kruste seg i sola
     (Kjersti Scheen Teppefall 88 1994)
  • overført
     
    hun [så] munnen til Petrus kruse seg i et smil så hånlig og kaldt at hun nesten slapp grepet i relingen
     (Kirsten A. Seaver Landet som falt av jorden 42 1996)
  • jeg kan se havet kruse seg
     (Kari Bøge For alt jeg vet 332 2000)
  • [hun] slapp glasset som vippet tilbake til stående. Melka kruset seg på overflaten
     (Ingeborg Arvola Grisehjerter LBK 2011)
2 
særlig om hår
 være krusete
; falle på krusete vis
SITATER
  • haaret kruser stridigt om tindinger og øren
     (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder I 139 1904)
  • langt hår som er kruset til ære for fotografen
     (Kjersti Ericsson Far og mor 34 1998)
2.1 
sjelden
 virvle
; sveve
SITAT
3 
gjøre krus (av noen)
; si komplimenter
; gjøre stas (av noen)
SITATER
3.1 
mest dialektalt
 si komplimenter til, gjøre seg til for (noen, særlig for å oppnå noe)
 | jf. krysse
SITAT
  • han kunde vel ha fått en hest ned fra Norset, men brødrene hadde han ingen lyst til å kruse
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 121 1929)