Det Norske Akademis Ordbok

krenkelse

krenkelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; krenkelsen, krenkelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
krenkelsen
ubestemt form flertall
krenkelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kre`ŋk(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til krenke, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
det å krenke
SITATER
  • krænkelser af vor vel erhvervede ejendomsret
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 310 1873)
  • en krenkelse av moralsk og historisk rett
     (Morgenbladet 1933/221/1/3–4)
  • mange mennesker føler den tanke at Gud fremstilles på scenen som en krenkelse av det hellige
     (Tidens Tegn 1933/84/3/3)
  • krenkelse av folkestyret
     (Nationen 1935/64/3/2)
  • krenkelsen av privatlivets fred
     (Tore Rem Sin egen herre 450 2009)
2 
krenkende uttalelse eller handling
SITATER
  • [det var] en krenkelse av faren hvis fremmede mennesker sa at den yngste sønnen var vanfør
     (Finn Carling Gjensyn fra en fremtid 57 1988)
  • et negativt publikum oppleves som en krenkelse
     (Finn Skårderud Uro 176 1998)
  • [hun] hadde blitt så vant til krenkelser at hun var uimottagelig for dem
     (Tore Renberg Kompani Orheim LBK 2005)