kraton
substantiv
BØYNINGet; kratonet, kratoner 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
kratonet
ubestemt form flertall
kratoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kra:´tån]
ETYMOLOGI
fra tysk Kraton; betegnelsen dannet i 1933 av den tyske geologen Hans Stille (1876–1966)
som forkortet form av Kratogen, betegnelse dannet
i 1921 av den østerrikske geologen Leopold Kober (1883–1970),
av krato-, til gresk kratos 'styrke', og -gen
BETYDNING OG BRUK
geologi
stabilt område av kontinentalskorpen som har unngått større omforming over svært lang tid (flere hundre
millioner år)
SITAT
-
diamantførende kratoner(Naturen 1995/38)