Det Norske Akademis Ordbok

kosmos

kosmos 
substantiv
BØYNINGet; kosmoset, i denne betydningen en; kosmosen, kosmoser
UTTALE[kå´smås]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk kosmos 'verden', grunnbetydning 'orden, ornament'
BETYDNING OG BRUK
1 
den ordnede verden
; verdensalt(et)
; univers(et)
 | til forskjell fra kaos
SITATER
  • overført
     
    i mer enn hundre år har Hotel Metropole vært de rikes møtested i Hanoi, … et lite kosmos av uhyre dannede mennesker
     (Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)
  • det var som om hele kosmos var bundet sammen av en regelmessighet jeg plutselig kunne øyne uten vanskeligheter
     (Pedro Carmona-Alvarez Rust LBK 2009)
  • den tradisjonelle oppfatningen av kosmos, slik den for eksempel kommer til uttrykk i Dantes Guddommelige komedie, bygget på den klassiske tradisjonen hos særlig Ptolemaios og Aristoteles
     (Else Marie Lingaas Vestens idéhistorie 2 15 2013)
  • vi lever … fjernt fra kosmos’ ormehull
     (Tom Egeland Lasaruseffekten 368 2017)
     | jf. ormehull
  • [mytene og fortellingene] inngår i den lange samtalen om hva det innebærer å være et menneske i en stor verden og et endeløst kosmos
     (Thomas Hylland Eriksen Syv meninger med livet 167 2022)
2 
botanikk
 plante i slekten kosmos
 | jf. sjokoladekosmos
2.1 
slekt i kurvplantefamilien av ett- eller flerårige urter med motsatte blad og store kurver med gule eller rødlige blomster
 | vitenskapelig navn Cosmos