kontiguitet
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kontiguiteten, kontiguiteter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kontiguiteten
ubestemt form flertall
kontiguiteter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kåntiguite:´t]
ETYMOLOGI
etter fransk contiguité, avledet av contigu (adjektiv), av latin contiguus 'som
berører (hverandre)'; jf. suffikset -itet
BETYDNING OG BRUK
berøring
; tilgrensing
SITAT
-
Humes beskrivelse av hvordan årsaksbegrepet oppstår ved assosiasjon og kontiguitet