Det Norske Akademis Ordbok

konstatere

konstatere 
verb
BØYNINGkonstaterte, konstatert, konstatering
UTTALE[konstate:´rə], [kånstate:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk constater, avledet av latin constat '(det) står fast', se konstant
BETYDNING OG BRUK
fastslå (som en kjensgjerning)
; påvise
SITATER
  • da taagen lettede næste morgen, kunde vi konstatere adskilligt aabent vand over Norskebugten mod Grahamøen
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 403 1903)
  • lægen kunde bare konstatere at mannen var død
     (Tidens Tegn 1931/184/7/7)
  • vi konstaterer atter vår tilfredshet over, at regjeringen har lagt kursen om
     (Morgenbladet 1933/98/4/2)
  • en professor i indremedisin … kom til og konstaterte hjerneblødning
     (Henning A. Lien Louis Pasteur 105 1972)
  • som regel begrenser [det] seg til korte konstateringer, uten større utdypninger
     (Stig Sæterbakken Selvbeherskelse 33 1998)
  • han konstaterer at myntskatten må være eldre enn steinkirken
     (Margit Harsson Stein LBK 2000)