konsonant
substantiv
UTTALE[kånsona´nt], [konsona´nt]
ETYMOLOGI
fra latin consonans (genitiv consonantis) 'konsonant', presens partisipp av consonare 'lyde, klinge sammen, på en gang'; jf. tysk Konsonant
BETYDNING OG BRUK
fonetikk
språklyd som dannes når luftstrømmen fra lungene ikke
får slippe fritt ut gjennom munnen
; medlyd
| til forskjell fra vokal
EKSEMPEL
-
stemte og ustemte konsonanter ble tidligere også kalt bløte og harde
SITATER
-
[presten] lagde … an paa et tordnende foredrag, og især paa stærk at udhæve den haarde consonant R. Naar han messede, sang han: Herrrren værrre med Ederrr!(Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 320)
-
diftongernes dybe, smigrende blødhed i forbindelse med de haarde konsonanters raske energi er de hovedmomenter, der i det rent lydlige konstituerer sprogets væsentlige karakter
-
hør hvordan konsonantene glir sammen med vokalene(Mattis Øybø Alle ting skinner LBK 2003)
-
når vi ser karakterer som stammer på film, eller leser om dem i bøker, stammer de nesten alltid på konsonantene: Jeg g-g-g-gruer meg t-t-t-til t-t-t-t-t-tannlegen(Lars Petter Sveen Kunsten å stamme – uten at noen merker det 95 2022)