Det Norske Akademis Ordbok

konning

konning 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; konningen, konninger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
konningen
ubestemt form flertall
konninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kå`n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig dansk form konning, av gammeldansk koning, kuning, men også konung, kunung, tilsvarer norrønt konungr; se konge
BETYDNING OG BRUK
foreldet eller arkaiserende
 | se konge
SITATER