Det Norske Akademis Ordbok

konkubine

konkubine 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; konkubinen, konkubiner
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
konkubinen
ubestemt form flertall
konkubiner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kåŋkubi:`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin concubina, til concumbere 'legge seg sammen; ligge hos, med noen'; jf. konkubinat
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
 kvinne som lever i seksuelt samliv med en (høytstående) mann hun ikke er gift med, ofte ved siden av hans kone(r)
; elskerinne
SITATER
  • flere av mine konkubiner har lidd av medfødt nanisme
     (Jan Kjærstad Det store eventyret 125 1987)
     | jf. nanisme
  • Roxelanna … hadde gått gradene i haremet [til Süleyman den store] fra konkubine til førstekone
     (Thorvald Steen Fra Reykholt til Bosporus LBK 2003)