Det Norske Akademis Ordbok

konkubinat

konkubinat 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLet; konkubinatet, konkubinater
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
konkubinatet
ubestemt form flertall
konkubinater
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kåŋkubina:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin concubinatus, avledet av concubina, se konkubine
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
 (seksuelt) samliv uten ekteskap
EKSEMPEL
  • straffelovens forbud mot konkubinat ble opphevet i 1972
SITATER
  • Lovise Glad blev straffet for løsgjængeri og concubinat
     (H. Meltzer Politinotitser (1874) 27)
  • mænd i konkubinat
     (Eilert Sundt Om Piperviken og Ruseløkbakken (1968) 12)
     | i tabell