kompliment
substantiv
MODERAT BOKMÅLet / en; komplimentet / komplimenten, komplimenter 
genus
nøytrum / maskulinum
ubestemt artikkel
et / en
bestemt form entall
komplimentet / komplimenten
ubestemt form flertall
komplimenter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[komplima´ŋ], [kåm-]
ETYMOLOGI
innlånt; jf. tysk Kompliment, fransk compliment; fra latin complementum 'middel til å utfylle'; jf. komplement
BETYDNING OG BRUK
1
rosende bemerkning (til en person)
EKSEMPEL
-
gi noen et kompliment (for noe)
SITATER
-
tomme komplimenter
-
jeg gir dig min kompliment for din ny morgen-kjole
-
gjør Dem nu færdig med Deres komplimenter for damerne
-
der fikk du en fin komplimang
-
de overøste henne med komplimenter
-
jeg får ofte komplimenter for kroppen min
-
«Takk for komplimenten», gliste Georg dorskt(Elin Brodin og Henning Hagerup De dødes språk LBK 2001)
-
jeg hørte aldri noen gi henne et kompliment(Hilde Hagerup Lysthuset LBK 2005)
-
komplimenter er som regel rettet mot den du snakker med, men det kan også være sympatisk å snakke pent om en person som ikke er en del av samtalen(Sigrid Sollund Vinn diskusjonen 162 2024)
2
i flertall
komplimenter
foreldet
overflødige, omsvøpsfulle talemåter
| jf. seremonier
EKSEMPEL
-
la oss ikke bruke komplimenter
3
nå sjelden
bukk eller neiing som uttrykk for høflighet eller ærbødighet
SITATER
-
[Steffensen gjorde] en dyb kompliment mod selskabet
-
[Hans Høyvelbårenhet] gik sin vei uden at gjøre nogen kompliment eller sige farvel