komplement
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; komplementet, komplementer 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
komplementet
ubestemt form flertall
komplementer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kompləme´nt]
ETYMOLOGI
etter latin complementum 'middel til å utfylle, fylle opp', til complere 'fylle'
BETYDNING OG BRUK
1
matematikk
det som utfyller en vinkel til en rett vinkel
2
matematikk
(når A er inneholdt i S) mengden
av de elementer i S som ikke er i A
| S – A