Det Norske Akademis Ordbok

kompetent

kompetent 
adjektiv
BØYNINGkompetent
UTTALE[kompəte´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk compétent, av latin competens (genitiv competentis), presens partisipp av competere, grunnbetydning 'møtes, treffes', overført også 'passe, være passende, være egnet', av cum 'med' og petere 'styre mot, gå i retning av'; jf. kompetanse
BETYDNING OG BRUK
1 
jus, om offentlig myndighet
 som har rett, myndighet, kompetanse (til å gjøre noe)
EKSEMPEL
  • kompetent myndighet
2 
som har de kunnskaper, kvalifikasjoner, forutsetninger som kreves
; tilstrekkelig dyktig
; kvalifisert
EKSEMPLER
  • være kompetent til en stilling
  • kompetente søkere
SITATER
  • en kompetent mand har engang ytret for mig at …
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 320)
  • det heter at politiet ikke er kompetent til å fylle sine opgaver
     (Aftenposten 1931/383/2/4)
  • jeg [føler] meg … ikke kompetent til å vurdere den oversetterjobben du har gjort her
     (Thea Selliaas Thorsen Pia Fraus LBK 2004)
  • det [selskapet] er på jakt etter er en ung og kompetent fyr
     (Torgrim Eggen Gjeld LBK 1992)
  • Bjørneboe [vil] drøfte stykket og regiplanen med kompetente teaterfolk i Tyskland
     (Tore Rem Født til frihet 90 2010)
  • hun ville snakke med en kompetent kvinne i politiet
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)