kompetanse
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kompetansen, kompetanser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kompetansen
ubestemt form flertall
kompetanser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kompəta´ŋsə]
ETYMOLOGI
fra fransk compétence, av latin competentia, avledet
av competere, grunnbetydning 'møtes, treffes', overført også 'passe,
være passende, være egnet', av cum 'med' og petere 'styre mot, gå i retning av'; jf. kompetent
BETYDNING OG BRUK
1
jus
myndighet som en lovgiver, en domstol eller et forvaltningsorgan
har til å treffe bindende avgjørelse
; omfang av rett til å utøve sin myndighet
EKSEMPEL
-
saken lå utenfor politimesterens kompetanse
2
fullgod forutsetning for å gjøre noe, inneha en stilling
e.l.
; tilstrekkelig dyktighet
; kvalifikasjon
; utdannelse
EKSEMPEL
-
skaffe seg, ha kompetanse
SITATER
-
compétence til at tale med i disse sager
-
en kompetanse som belønningssystemer i familie og utdannelsesinstitusjoner forlengst har plantet inn i den håpefulle
-
3-årig førskolelærerutdanning gir kompetanse til å arbeide både i barnehage og i første årstrinn i skolen(regjeringen.no 2004)
-
ekspertgruppa mener at helsevesenets og helseforvaltningens kompetanse på området er lav, og at det er behov for miljømedisinsk kompetanse ved for eksempel de regionale arbeids- og miljømedisinske avdelingene(aftenposten.no 19.05.2013)