Det Norske Akademis Ordbok

kompetanse

kompetanse 
substantiv
BØYNINGen; kompetansen, kompetanser
UTTALE[kompəta´ŋsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk compétence, av latin competentia, avledet av competere, grunnbetydning 'møtes, treffes', overført også 'passe, være passende, være egnet', av cum 'med' og petere 'styre mot, gå i retning av'; jf. kompetent
BETYDNING OG BRUK
1 
jus
 myndighet som en lovgiver, en domstol eller et forvaltningsorgan har til å treffe bindende avgjørelse
; omfang av rett til å utøve sin myndighet
EKSEMPEL
  • saken lå utenfor politimesterens kompetanse
2 
fullgod forutsetning for å gjøre noe, inneha en stilling e.l.
; tilstrekkelig dyktighet
; kvalifikasjon
; utdannelse
EKSEMPEL
  • skaffe seg, ha kompetanse
SITATER
  • compétence til at tale med i disse sager
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 284)
  • en kompetanse som belønningssystemer i familie og utdannelsesinstitusjoner forlengst har plantet inn i den håpefulle
     (Trond Berg Eriksen Den usynlige død og andre essays 187 1986)
  • 3-årig førskolelærerutdanning gir kompetanse til å arbeide både i barnehage og i første årstrinn i skolen
     (regjeringen.no 2004)
  • ekspertgruppa mener at helsevesenets og helseforvaltningens kompetanse på området er lav, og at det er behov for miljømedisinsk kompetanse ved for eksempel de regionale arbeids- og miljømedisinske avdelingene
     (aftenposten.no 19.05.2013)