Det Norske Akademis Ordbok

kommune

kommune 
substantiv
BØYNINGen; kommunen, kommuner
UTTALE[komu:`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk commune, av latin communia, nøytrum flertall av communis 'felles'
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig om franske forhold i middelalderen
 fribrev og privilegier som en kjøpstad tiltvang seg av sin lensherre
1.1 
by som hadde et slikt fribrev
2 
område innenfor en stat som utgjør en administrativ enhet og har et visst selvstyre
 | jf. fylkeskommune, landkommune, bykommune
SITATER
  • dersom man mente, at kommunens tarv fordret noget sligt, så fik jeg naturligvis finde mig i at sætte personlige hensyn tilside
     (Henrik Ibsen De unges forbund 11 1874)
  • så fik de til slutning en fælles grav af kommunen i fattigfolks jord
     (Henrik Ibsen Digte 93 1875)
  • tillidshverv i kommunen
     (Henrik Ibsen De unges forbund 34 1874)
  • elevmassen kommer fra mer eller mindre betydningsløse steder i kommunen og nabokommunene
     (Marita Liabø Han liker meg LBK 2001)
  • han bodde i en liten kommune i Telemark eller Vestfold
     (Cathrine Knudsen Jeg kunne vært et menneske LBK 2011)
2.1 
metonymisk, i bestemt form
 personer som bor i, hører til et slikt område
EKSEMPEL
  • hele kommunen protesterte mot nedleggelsen av sykehuset
2.2 
kommuneadministrasjon
EKSEMPLER
  • skrive til kommunen
  • strid mellom stat og kommune
SITAT
  • i motsetning til vanlig praksis ble ingen i Hammervik gjort oppmerksom på at søknaden lå inne hos kommunen til behandling
     (Hilde Hagerup Lysthuset LBK 2005)
2.3 
UTTRYKK
kommunen i Paris
 | Pariskommunen
det revolusjonære styret og opprørsbevegelsen i Paris fra mars til mai 1871
3 
sjelden
 genus commune
SITAT