kommune
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kommunen, kommuner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kommunen
ubestemt form flertall
kommuner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[komu:`nə]
ETYMOLOGI
fra fransk commune, av latin communia, nøytrum
flertall av communis 'felles'
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1
særlig om franske forhold i middelalderen
fribrev og privilegier som en kjøpstad tiltvang seg av
sin lensherre
1.1
by som hadde et slikt fribrev
2
område innenfor en stat som utgjør en administrativ enhet
og har et visst selvstyre
SITATER
-
dersom man mente, at kommunens tarv fordret noget sligt, så fik jeg naturligvis finde mig i at sætte personlige hensyn tilside
-
så fik de til slutning en fælles grav af kommunen i fattigfolks jord
-
tillidshverv i kommunen
-
elevmassen kommer fra mer eller mindre betydningsløse steder i kommunen og nabokommunene(Marita Liabø Han liker meg LBK 2001)
-
han bodde i en liten kommune i Telemark eller Vestfold(Cathrine Knudsen Jeg kunne vært et menneske LBK 2011)
2.1
metonymisk, i bestemt form
personer som bor i, hører til et slikt område
EKSEMPEL
-
hele kommunen protesterte mot nedleggelsen av sykehuset
2.2
EKSEMPLER
-
skrive til kommunen
-
strid mellom stat og kommune
SITAT
-
i motsetning til vanlig praksis ble ingen i Hammervik gjort oppmerksom på at søknaden lå inne hos kommunen til behandling(Hilde Hagerup Lysthuset LBK 2005)
2.3
UTTRYKK
kommunen i Paris
| Pariskommunen
det revolusjonære styret og opprørsbevegelsen i Paris fra
mars til mai 1871
3
sjelden
SITAT
-
i stivere, høitideligere stil hersker naturligvis danskens kommune uindskrænket. Ved præsentationer heder det f.ex. aldeles korrekt: «min kone»