kollektiv
adjektiv
MODERAT BOKMÅLkollektivt 
nøytrum
kollektivt
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kå´l:ektiv]
ETYMOLOGI
fra latin collectivus 'oppsamlet', avledet av collectus, perfektum partisipp av colligere 'samle sammen'
BETYDNING OG BRUK
1
som gjelder for en hel gruppe
; felles
| til forskjell fra individuell
EKSEMPLER
-
kollektiv sikkerhet
-
en kollektiv avtale
-
kollektivt medlemskap
-
kollektiv avstraffelse
-
kollektivt ansvar
SITATER
-
kollektiv forsikring i private bedrifter(Tidens Tegn 1934/135/6/3)
-
en politisk og social tilstand er et kunstverk, frembragt af en kollektiv fornuft og et kollektivt instinkt
-
kino og radio må arbeide med et kollektivt publikum| massepublikum
-
de tjuefem tusen rundt banen roper ut i kollektiv panikk da en hvitkledt motstander plutselig står helt fri
-
det sies at etruskerne begikk kollektivt selvmord fordi de ikke [holdt ut] å leve som annenrangs borgere under romerne(Astrid Nordang Eva Dunkel LBK 2012)
-
en kollektiv og nedarvet visdom(Roy Jacobsen De usynlige LBK 2013)
-
kollektivt blir de unge en aktør som langt overgår de tre eldre skikkelsene(Erik Bjerck Hagen Livets overskudd 292 2013)
UTTRYKK
kollektiv beskyttelse
jus
midlertidig oppholds- eller arbeidstillatelse som innvilges
på kollektivt grunnlag i en massefluktsituasjon
1.1
om transportmiddel, reisemåte
offentlig
| jf. kollektivtrafikk
EKSEMPLER
-
buss, trikk og andre kollektive transportmidler
-
de som arbeider i sentrum av byen, bør reise kollektivt
2
grammatikk
som har entallsform, men flertallsbetydning
| jf. kollektiv (substantiv)
EKSEMPEL
-
«folk» og andre kollektive substantiver